Bruvollen kunstgress

Klubbens styreleder, Pål Thoreid, beskriver Bruvollen som et anlegg med god kapasitet i forhold til aktiviteten klubben har i dag, med rundt 140 spillere og begrenset ungdoms- og voksenfotball. Banen brukes hovedsakelig til barnefotball, men det er fortsatt ledig tid, særlig etter klokken 20, noe som gjør det mulig for naboklubber å ta banen i bruk når det passer.​

Samtidig er anlegget utviklet som et aktivt nærmiljøanlegg inne i travbanen, der flere flater gir rom for variert aktivitet.

I tillegg til 11er-banen har Bruvollen en 400 meters løpebane i kunstgress som nå brukes flittig til mosjon, en egen fotballtennisbane på 18 x 9 meter som bevarer den ovale formen på området, samt 3x3-baner i motsatt ende som fyller ut arealer som ellers ville stått tomme.

Kunstgresset på Bruvollen brukes til mer enn 11er-fotball: Her er fotballtennisbanen på 18 x 9 meter, som sammen med løpebanen og 3x3-banene fyller ut stadionovalen og gir plass til både lek og mosjon.

Ville unngå «linjekaos»

Et annet bevisst valg på Bruvollen er at banen er levert med heltrukne linjer, tilpasset det faktum at Blaker IL først og fremst er en barneklubb. 

Thoreid forteller at klubben ønsket å unngå et «linjekaos» med mange ulike markeringer oppå hverandre, og valgte en løsning der banestrukturen er tydelig og lett å forstå for både spillere, trenere og dommere i barnefotballen.​

Illustrasjon som viser dagens idrettsanlegg, med fullskala kunstgressbane, flere småbaner og 400‑meters løpebane rundt, samt markert plassering av lysmaster, klubbhusforbindelse og øvrig infrastruktur.

Baneoppbygging og drenering

Bruvollen er bygget som en såkalt «tørrbane», der den gamle gressbanen ligger igjen under kunstgresset og brukes som fundament. Over det gamle gresset er det lagt et tynt lag grus, før en tett drensduk er brettet opp og ført helt ut til forsterkede grøfter rundt banen, slik at vannet ledes sideveis og ikke trekker ned i undergrunnen.

Over drensduken ligger en 20 mm PE-basert sviktpad, en prefabrikkert pad med lukkede celler som ikke absorberer vann. Denne konstruksjonen gjør at paden ikke fryser på samme måte som vannholdige masser, noe som potensielt forlenger sesongen og gjør løsningen godt egnet for kunstgressbaner uten varmesystem.

Som en følge av denne oppbyggingen, er det behov for å øke drenereringen med tre ganger mer enn en normal baneoppbygging i drensgrøftene rundt banen. Regnet vil falle ned på banen, videre på drensduken, som videre følger banens fall ut til sidene i de forsterkede grøftene. 

Prinsippet er at det ikke skal skal stå fuktighet i den gamle baneoppbyggingen som blir igjen under duken mellom de nye drensgrøftene. Den gamle banen forsegles dermed av den tette duken, og med ingen eller lite fuktighet i baneoppbyggingen, så vil det også være minimalt med bevegelse og setninger gjennom vinteren. 

Dette er mulig ettersom banen har “satt seg” gjennom 75 års bruk. Dette er også positivt for både økonomi og miljø i prosjektet med betydelig mindre massehåndtering enn tradisjonell oppbygging.

Grunnarbeidene på Bruvollen: Den nye kunstgressbanen bygges som «tørrbane», der den gamle gressbanen fungerer som stabilt fundament, med tynn grus, tett duk og forsterkede grøfter som gir langt bedre drenering og en jevn, stabil spilleflate.

Nøyaktig utførelse har vært avgjørende for resultatet. 

Det er risiko for setningsskader ved å bygge “tørrbanesystem”. 

Thoreid understreker at banen må bygges i tørre perioder. Hvis den gamle gressbanen under duken ikke rekker å tørke ut før vinteren, så vil telehiv kunne bidra til setningskader. Klubben begynte arbeidet i september 2024, men valgte av den grunn å sette arbeidet på pause til våren før de kapslet inn den gamle gressbanen. 

Banen ble fullført våren 2025, og hadde hele sommeren og høsten til å tørke ut før vinteren igjen. Det anbefales sterkt at tørrbanesystem legges på våren.

Grøftene må få tid til å tørke ut før duken legges, og avrettingen er gjort med små maskiner for ikke å sette dype spor i den gamle banen. 

Erfaringene så langt er at løsningen gir en stabil og jevn bane – både på Bruvollen og på andre anlegg der samme system er tatt i bruk.

Grøftene rundt Bruvollen fikk tørke gjennom vinteren, før duken ble brettet ut og massene avrettet med små maskiner. Slik unngikk klubben setningsskader i den gamle gressbanen og la grunnlaget for en ekstra stabil og jevn kunstgressflate.

Mellom drensduken og kunstgresset på Bruvollen ligger en 20 mm PE-basert sviktpad med lukkede celler. Sammen med tørrbane-konstruksjonen gir dette bedre drenering, mindre tele og et mer stabilt dekke uten at klubben har måttet grave ut den gamle gressbane

Kunstgress og ifyll

Thoreid forteller at Bruvollen er konstruert med et moderne Matrex-kunstgressystem med PU-basert backing, og understreker at valget ble tatt både av hensyn til miljø og levetid: 

• PU-backing gir et stabilt fundament for fibrene og sømmene, og gjør at det er lettere å resirkulere banen.
• Som ifyll har klubben valgt coatet sand med cellulose – et tungt, mineralbasert materiale kapslet i et tynt lag cellulose, som gir et mykere og mer skånsomt spilleunderlag enn ren sand. 

Valget ble gjort for å redusere plastforbruket og samtidig kunne «angre» senere: dersom banen mister kvalitet eller regelverket endres, kan ifyllet suges opp og erstattes.

Gode tilbakemeldinger fra spillerne

Tilbakemeldingene fra spillerne på Bruvollen er at dagens løsning oppleves som akseptabel og trygg, med god demping og relativt naturlig spillfølelse – selv om enkelte fortsatt foretrekker mer etablerte løsninger på andre baner. Banen er noe hardere sammenlignet med SBR-baner, og mye hardere enn nonfillbaner med høy fibertetthet, men det er ikke kommet negative tilbakemeldinger fra spillere, verken barn eller voksne. 

Overvann som ressurs

Noe av det som gjør anlegget spesielt, er at det er konstruert med et overvannssystem, som både sikrer vanning av banen, og håndtering av overvann:

• Systemet går ut på at vannet som legger seg på kunstgressmatta, ledes ned mot grøftene og videre ned i en nedgravd tank på 12 kubikkmeter, som fungerer som magasin for vanningsanlegget. 

I stedet for å bruke drikkevann, kan klubben dermed vanne banen med sitt eget overvann.

Begrenset kapasitet i tørke

Samtidig som systemet har sine fordeler, legger klubben heller ikke skjul på at systemet har klare begrensninger. 

I tørre perioder fylles ikke tanken opp raskt nok, og et par fulle vanningsrunder er nok til å tømme magasinet. Da må klubben enten avstå fra å vanne eller fylle tanken med drikkevann.

Planer om automatisk etterfylling

For å utnytte kapasiteten bedre, ser klubben nå på løsninger for automatisk etterfylling. 

Thoreid forklarer at ønsket er å kunne koble på drikkevann via en flottørstyrt løsning, slik at tanken langsomt toppes opp når nivået synker – uten at vann blir stående og renne rett i overløpet når tanken er full. 

Muligheter for videre bruk

Overvannstanken omtales også som et mulig knutepunkt i videre utvikling av området. 

Thoreid peker på at magasinet kan få en viktig rolle dersom planene om skøytebane og mer vinteraktivitet realiseres, der samme system kan bidra med vann til flere anlegg. Han understreker likevel at dette krever nøye planlegging, slik at kapasiteten i tanken fortsatt dekker hovedformålet: å sikre en spillbar og skånsom kunstgressbane gjennom store deler av året.

Overvannssystemet på Bruvollen samler regnvann i en 12-kubikks tank som brukes til vanning av banen – et bærekraftig grep som også er barnas favoritt, når vanningsanlegget forvandles til dusj og lekeplass på varme sommerdager.

Universell utforming

Thoreid forteller at arbeidet med universell utforming sto høyt i utviklingen av anlegget – og fikk ekstra tyngde gjennom en konkret person klubben hadde tett på miljøet. Et tidligere medlem, som ofte var med a-laget som en slags maskot og støttespiller, ble brukt som «fasit» på om anlegget faktisk fungerte i hverdagen.​ Han var mye rundt laget, og opplevde som regel det samme: Fotballanlegg har som regel både bratte bakker, terskler og trange sluser inn på banen. Det gjorde det vanskelig å komme seg frem i rullestol uten hjelp. Dette var gode erfaringer å ha inn i planleggingen av anlegget. Slik pleide det også å være på Bruvollen, men som et ledd i rehabiliteringen, tok klubben grep. Det som tidligere var en bratt kneik inn på banen, ble strukket ut til en lang, slak stigning, og slusen ble gjort vesentlig bredere enn vanlig for å unngå «flaskehalser» for rullestoler og hjelpere. 

Lysanlegg

Bruvollen er utstyrt med åtte 15 meter høye lysmaster med LED-belysning, dimensjonert for rundt 200 lux på banen. Klubben forklarer at seks master ville vært tilstrekkelig rent teknisk, men på grunn av løpebanen ble behovet større med åtte. Det var også estestiske årsaker slik at ikke en lysmast ble plassert rett foran klubbhusets hovedinngang. 

Denne løsningen innebærer en kostnadsøkning på anslagsvis 25 prosent for fundamenter og master sammenlignet med et anlegg med seks master, men gir til gjengjeld bedre lyskomfort og færre skyggeområder. 

Lysene styres via app, slik at klubben kan velge mellom blant annet 20 prosent lys for enkel aktivitet, 50 prosent for trening og fullt kamplys på 200 lux, samt kun å lyse opp deler av banen ved behov.

Bruvollen har åtte 15 meter høye LED-master, dimensjonert for rundt 200 lux på banen.

Fra idé til vedtak

Thoreid forteller at diskusjonen om kunstgress på Bruvollen har gått over tid, der hovedspørsmålet sto mellom å bevare naturgresset eller bygge et robust anlegg som kan brukes store deler av året.

I tillegg var det intern uenighet om plasseringen – noen ønsket banen lenger nord ved grusbanen, men flertallet landet på dagens løsning fordi den gir nærhet til klubbhuset og gjør det mulig å samle aktivitet og møteplasser på ett sted. 

Det var interne krefter som ønsket å bevare gressbanen av sportslige og nostalgiske grunner, men et viktig argument var klubbens behov. Blaker Idrettslag dekker hele sitt behov med en 11er bane, og det vil være økonomisk ugunstig å drifte to baner. Videre var erfaringen fra andre anlegg at kunstgressbanen er den mest brukte, og da oppleves som “hovedbanen”. Klubbhuset lokasjon var da avgjørende, og ønsket om å ha klubbhuset sentralt ved hovedbanen var viktig. 

Det var i utgangspunktet planlagt en nierbane, men klubben argumenterte for 11er-bane for å sikre fleksibilitet, sambruk og bedre kapasitet for ungdomsfotball framover. I ettertid ser de at behovet for 11er var større enn de først antok. Ikke fordi det spilles så mye 11 mot 11, men fordi mange barnelag utnytter kapasiteten samtidig. Barn legger seg tidlig, og vi ville fått praktiske utfordringer med kapasitet i “primetime” mellom kl 17.30 - 20.00 i hverdager uten en 11er bane.

Samtidig måtte prosjektet inn i kommunale planer og prioriteringer, noe Thoreid håndterte med bakgrunn i sin erfaring fra kommunal idrettsforvaltning og spillemiddelsøknader.​

Valg av samarbeidspartnere og kontraktsform

Blaker IL valgte å gå direkte til hovedleverandør, basert på tidligere erfaringer fra andre kommunale prosjekter. Thoreid anbefaler sterkt at klubber som skal gjennom tilsvarende prosess tar kurs i standardkontrakter (som NS 8407/NS 7570), fordi ansvarsfordeling, uforutsette grunnforhold og endringsmeldinger ellers kan bli krevende for et idrettslag.​ Tilstrekkelig kompetanse i prosjektledelse er helt essensielt da idrettslaget skal bygge for mange millioner kroner. Her er det risiko for at entreprenører kan utnytte at idrettslag ikke har tilstrekkelig kompetanse, uten at det ble et tema i dette prosjektet.

Været skifter fort på Bruvollen, men banen er i bruk uansett: Under en regntung kveldstrening fikk spillerne sin egen regnbue over kunstgresset.

Byggetid og tilpasninger underveis

Byggeperioden ble lengre enn først planlagt fordi klubben valgte å avbryte arbeidet da høstværet gjorde underlaget for vått. Erfaringene fra både Bruvollen og andre baner tilsa at risikoen for setningsskader øker kraftig dersom grøfter og masser ikke får tørke skikkelig før duken og de øverste lagene kommer på. Ved å utsette deler av arbeidet til våren, og bruke små maskiner for å unngå dype spor i den gamle gressbanen, mener Thoreid at de har sikret et langt mer stabilt anlegg enn de ellers ville fått.​

Ekstra bygg

Totalt havnet prosjektet rundt 22 millioner kroner, inkludert teknisk bygg, ekstra rørarbeid, innbytterbuer og håndtering av våte masser, men klubben kom likevel godt innenfor rammen takket være spillemidler, kommunal finansiering, mva.-kompensasjon og betydelig dugnadsinnsats. 

Den kommunale egenandelen endte på 13 MNOK inkl traktor etter at tilskudd fra spillemidler, mva-kompensasjon og administrasjon dugnad er trukket ifra.

For Thoreid er hovedlærdommen at god fagkompetanse på byggherresiden, tydelig prioritering av kvalitet og tidlige, realistiske avklaringer med kommunen har vært avgjørende for at Bruvollen-prosjektet ble så vellykket som det fremstår i dag.

Thoreid forteller at kunstgressprosjektet på Bruvollen hadde en kostnadsramme på rundt 22 millioner kroner, inkludert uforutsette utgifter til teknisk bygg, rørarbeid, innbytterbuer og håndtering av våte masser. 

Selv om det er et kostbart anlegg, peker han på at mye av summen henger sammen med at hele indre travbane – om lag 10,5 dekar – er bygget ut med kunstgress, løpebane og nærmiljøflater.

Grunnfinansieringen kommer fra Lillestrøm kommune, som har bevilget 15 millioner kroner, mens resten dekkes gjennom spillemidler, mva.-kompensasjon og klubbens egeninnsats. 

Dugnadsarbeid og prosjektledelse fra klubbens side gjør at den reelle belastningen for idrettslaget blir lavere enn brutto prislapp, og Thoreid understreker at prosjektet så langt ligger godt innenfor de politisk vedtatte rammene. 

Han legger også til at klubben ikke har tatt opp gjeld for å realisere anlegget, noe som gjør at Bruvollen går inn i driftsfasen med et solid økonomisk utgangspunkt.

Krevende vinterdrift

Thoreid forteller at driftsarbeidet i hovedsak er knyttet til vedlikehold av kunstgresset, og at dette arbeidet er spesielt krevende om vinteren.

Siden Blaker valgte å ikke installere undervarme, er de avhengige av å salte banen. Idrettslaget har besluttet å bruke salttypen Viaform – den samme som benyttes på rullebanene på Gardermoen. De første erfaringene viser at ifyll bestående av kapslet sand er svært utfordrende i vinterdrift.

Erfaringer fra baner som kombinerer kapslet sand med undervarme er gode, men man bør tenke seg nøye om før man velger dette ifyllet på baner som skal holdes åpne uten undervarme.

– Saltet koster 25 000 kroner per tonn, og én runde med salting krever rundt 300 kilo. Det må derfor forventes saltutgifter på over 100 000 kroner i løpet av vinteren, uten at dette garanterer gode forhold. I tillegg kommer kostnader til timer for måking, salting og børsting. Det må børstes mye for at saltet skal trenge ned i sanden, og dette bør helst gjøres i mildværsperioder. Ved regn blir saltet skylt bort og må erstattes. Det spesielle med denne salttypen er at den kan bli liggende og virke i kunstgresset over lengre tid.

– Det som er spesielt med dette saltet er at det kan ligge og virke i kunstgresset i lang tid, og dermed både er mer skånsomt og forhåpentligvis mer effektivt enn konvensjonelt salt, utdyper Thoreid.

Han understreker samtidig at klubben ikke har tidligere erfaring med denne salttypen, og forventer at det vil ta tid før de finner en mest mulig optimal prosedyre for salting.

Fuktighet mellom saltkornene

I planleggingen av vinterdriften har klubben sett til en annen bane med tilsvarende ifyll. Der har Thoreid erfart at det kan oppstå fuktighet mellom sandkornene som ikke rekker å tørke om vinteren. Når værskiftet til kulde kommer, så vil det oppstå frost som gir en hard og isete bane med krevende spilleforhold. 

Kompetanse

Thoreid peker også på at kompetanse og riktig utstyr er avgjørende for å lykkes med drift og vedlikehold. 

Erfaringer fra Bruvollen, Marikollen og Sørum viser at bruk av for tung traktor – med faktisk marktrykk godt over de 0,75 bar som leverandøren krever – kan gi bølger i dekket når gresset blir lettere og holdes fast av snøkanter om vinteren. 

Gresset er 3cm, og er kortere sammenlignet med eldre gress på baner bygget for 10 år siden. Det gjør gressteppet med bevegelig, og det er viktig å kvalitetssjekke dekktypen på traktoren. Både på Marikollen og Bruvollen ble dekkene på traktoren byttet ut, og det reduserte marktrykket til kravet på 0,75. Det hadde god effekt, og det er ikke oppstått problemer etter dette. 

Diagonaldekk ble byttet til radialdekk, og nye dekk hadde en kostnad på 30 000 kr. Riktig dimensjonert utstyr og forståelse for marktrykk er ifølge Thoreid like viktig som selve teknologien i banen dersom man ønsker et stabilt og varig anlegg.​​

1. Bruvollen er et moderne nærmiljøanlegg inne på travbanen med 11er-bane, 400 m løpebane, fotballtennisbane og flere mindre aktivitetsflater, hovedsakelig brukt til barnefotball.​
2. Banen er bygget som en «tørrbane» med bevart gressfundament, drensduk, sviktpad og effektiv sidelengs drenering, noe som gir god stabilitet, høy dreneringskapasitet og potensiell forlenget sesong uten undervarme.​
3. Kunstgresset har PU-backing og innfyll med coatet sand med cellulose -innfyll for redusert plastbruk, gjenbruksmuligheter og bedre spillekomfort.
4. Anlegget har et overvannssystem med 12 m³ tank som gjenbruker overvann til vanning, men med begrenset kapasitet i tørkeperioder og planer om automatisk etterfylling; tanken kan også bli nøkkelpunket for framtidige vinteraktiviteter som skøytebane.​
5. Prosjektet på rundt 22 millioner kroner er finansiert hovedsakelig av Lillestrøm kommune, spillemidler, mva.-kompensasjon og dugnad, og erfaringene fremhever betydningen av fagkompetanse, gode kontrakter, riktig byggetidspunkt og tilpasset driftsutstyr (bl.a. salting og lavt marktrykk) for et varig og funksjonelt anlegg.

Artikkelen er laget med god hjelp fra Blaker – tusen takk for bidraget! Mer info om klubben og anlegget finnes via "snarveier"-menyen under.