Rapport avdekker: Slitasje på kunstgress intensiveres med økende alder

Det er ikke bare selve ifyllsmaterialet i kunstgresset som utgjør en stor forurensningsrisiko – også selve kunstgresset kan avgi mikroplast, noe forskingsinstituttet ILOS (på norsk; Institutt for landskapsbygging, sportsanlegg og grønne områder.) – på bestilling fra EMEA Synthetic Turf Council (ESTC) – har sett nærmere på. 

I en større studie har de tatt for seg mikroplastutslipp på grunn av slitasje på selve kunstgresset i flere europeiske land – både kunstgress brukt i idrettsanlegg og kunstgress brukt i landskapsanlegg. Det er ikke sett på ifyllet i denne studien.

Forskningsprosjektet har resultert i tre rapporter: én om kunstgressbaner for idrett (del 1), én om kunstgressanlegg for landskapsbruk (del 2) og en oppsummerende rapport (del 3) som sammenligner funnene. 

Metodikk

Feltarbeid og prøvetaking

I begge studiene (del 1 og del 2) ble feltarbeid og systematisk prøvetaking benyttet for å kartlegge fiberabrasjon – den mekaniske nedbrytningen av fibrene, der kontinuerlig friksjon og belastning fører til at fibrene slites ned og i enkelte tilfeller brytes av. Slik slitasje kan resultere i utslipp av små fiberpartikler i miljøet, populærvitenskapelig kalt mikroplast.

For kunstgresset brukt i idrettsanlegg (del 1) ble 25 utendørsbaner i Hamburg (med sand som ifyll) og 10 baner i Storbritannia, Nederland og Italia (med SBR-gummigranulat som ifyll) undersøkt. For kunstgresset brukt i landskapsanleggene (del 2) ble anlegg i Belgia, både i offentlige lekeplasser og private hager, studert. I alle tilfeller ble utvalgte testpunkter definert ut fra bruksintensitet:

• Kontrollpunkt: Her antas minimal bruk, og området fungerer som referanse.
• Intensive bruksområder: Områder med høy aktivitet, som typisk inkluderer områder rundt straffefeltet på kunstgressbaner for idrett.
• Ekstensivt bruk: Områder med moderat aktivitet.

Testmetodikken gikk ut på at ifyllmaterialet ble fjernet fra kunstgresset med støvsuging, og deretter ble 20 fiberbunter kuttet i flukt med underlaget (det vil si at de ble kuttet slik at de ligger jevnt med den underliggende strukturen, altså basen som fibrene er festet til) ved hvert testpunkt ved hjelp av neglesaks. Dette sikrer at kun de fibrene som faktisk utsettes for slitasje, blir analysert.

Laboratoriearbeid og dataevaluering

Alle fiberprøvene ble sendt til et laboratorium der de ble renset, tørket og veid for å fastslå hvor mye masse som gikk tapt sammenlignet med et kontrollområde. Deretter ble dataene analysert for å finne gjennomsnitt, median og variasjon, samt for å identifisere trender, spesielt med tanke på banens alder og bruksintensitet. 

For kunstgresset brukt i landskapsanlegg ble metoden justert, siden disse anleggene ofte har svært varierende bruksområder, noe som gjør det vanskelig å skille klart mellom intensiv og moderat bruk.

Funn og Resultater

Rapport – Part 1: Kunstgressbaner for idrett

Studien av kunstgressanlegg for idrett viser at:

• Intensiv bruk fører til høyere massetap: Områder med intensiv aktivitet har betydelig høyere fiberabrasjon enn kontrollområdene. På enkelte baner – spesielt de som er eldre – ble det observert et massetap på opptil 30 %.
• Aldersavhengighet: Dataene indikerer at fibertap øker med banens alder. Interessant nok viser de nyeste banene ofte et relativt høyt tap i de første årene, sannsynligvis på grunn av at løse fibre ikke er tilstrekkelig festet i bæreren, mens tapet igjen øker kraftig etter ca. 10–12 år på grunn av aldring og forsprøing (at selve plasten blir sprøere, blant annet på grunn av alder).
• Metodiske utfordringer: Noen negative verdier ble observert, noe som skyldes usikkerheter knyttet til at kontrollpunktet ikke var helt ubrukt, samt variasjoner i fiberproduksjonen.

Rapport – Part 2: Kunstgress brukt i landskapsanlegg

For kunstgressanlegg brukt til landskapsformål ble følgende funn gjort:

• Variabel slitasje: Det ble målt et gjennomsnittlig massetap på ca. 5 % på de undersøkte anleggene. Sammenlignet med kunstgress i idrettsanlegg er prosentvis tap en god del høyere, noe som kan tilskrives høyere tuftedensitet, lavere yarnvekt og mindre fyllmateriale.
• Bruksintensitet og usikkerhet: Det er utfordrende å skille mellom intensiv og ekstensiv bruk i landskapsanlegg, da disse ofte har svært særegen bruk. Dette bidrar til en høy grad av intern varians og gjør det vanskelig å trekke statistisk signifikante konklusjoner.
• Feilkilder: Metodiske usikkerheter, som feil ved fiberkutting og problemer med å definere kontrollområder, medfører at de beregnede massetapene kan være lavere enn de faktiske.

Rapport – Part 3: Oppsummering

Oppsummeringsrapporten samler data fra 35 store fotballbaner med varierende ifyllsystemer og alder (fra 2 til 15 år). Hovedfunnene her er:

• Kombinert trend: Det observeres en generell økning i fibertap med økende alder og høyere bruksintensitet.
• Fyllmaterialets rolle: Sammenligningen mellom sandfylte baner (Hamburg) og baner fylt med gummigranulat (Storbritannia, Nederland og Italia) viste at fylltypen ikke har en signifikant effekt på fiberabrasjonen når andre faktorer som alder og bruk tas i betraktning.
• Statistisk usikkerhet: Dataene er preget av høy varians. Dette understreker behovet for et større utvalg anlegg og forbedrede metoder for å redusere usikkerheten.

Oppsummering og Konklusjon

• Bruksområde og anleggstype:
  Selv om begge studiene benyttet lignende metoder (feltprøvetaking, laboratorieanalyse og statistisk evaluering), viste rapportene at bruksintensiteten og anleggets natur (f.eks. idrettsanlegg versus privat hage) påvirker fiberabrasjonen ulikt. Kunstgressbaner for idrett – med definerte intensive brukssoner – viste en tydelig sammenheng mellom intens bruk og økt massetap, mens landskapskunstgresset – med en mer diffus bruk – hadde en høyere intern varians og dermed mindre statistisk klarhet.
• Ifyllmateriale:
  Oppsummeringsrapporten indikerer at forskjellen mellom ifyllet ikke er avgjørende for fiberabrasjonen, men at banens alder og bruksintensitet har større innvirkning.

Samlet sett viser studien at:

• Det forekommer en signifikant nedbrytning av fibermateriale i kunstgressanlegg, noe som fører til utslipp av sekundær mikroplast.
• Fiberabrasjonen øker med både økende bruksintensitet og alder, med de høyeste tapene observert i områder med intensiv bruk.
• Metodikken, som kombinerer feltprøvetaking og laboratorieanalyse, er robust, men resultatene preges av høy varians. Dette begrenser muligheten til å trekke entydige konklusjoner om enkelte variabler, slik som fyllmaterialets effekt.
• For landskapskunstgresset viser dataene en tendens til at bruksmønsteret er vanskeligere å kategorisere, noe som understreker behovet for videre studier med en større testmatrise.

Studien gir en solid, men foreløpig, indikasjon på omfanget av fiberabrasjon og mikroplastutslipp fra kunstgressanlegg. Resultatene bekrefter at:

• Intensivt brukte områder utsettes for et betydelig høyere massetap enn kontrollområder.
• Både kunstgressbaner for idrett og landskapskunstgress har en aldersavhengig økning i fiber tap, med særlig høye tap i de tidlige årene og etter 10–12 år.
• Differensieringen mellom ulike fylltyper er mindre kritisk enn forventet, ettersom andre faktorer som bruksintensitet og alder utgjør de viktigste variablene.

Les mer

Rapportene kan leses i sin helhet via "last ned"-menyen – der de kan lastes ned eksternt.