Transportøkonomisk institutt, Norges idrettshøgskole og Københavns Universitet har kartlagt friluftslivsbruken i områdene rundt Oslofjorden. Funnene indikerer at dispensasjoner fra byggeforbudet i strandsonen rundt Oslofjorden framstår som hovedregelen, og i dag er kun 40 prosent av strandsonen tilgjengelig for allmenn ferdsel.
Funnene stammer fra ny rapport fra Transportøkonomisk institutt (TØI), der rapportforfatterne har kartlagt friluftslivsbruken i områdene rundt Oslofjorden, i samarbeid med Norges idrettshøgskole og Københavns Universitet. Rapporten er finansiert av Miljødirektoratet.
Hovedrapporten – som bygger på et prosjekt delt inn i tre ulike rapporter – gir en omfattende gjennomgang av friluftslivsbruken langs Oslofjorden og dens strandsoner. Det avdekkes at en betydelig andel av befolkningen bruker disse områdene til friluftsaktiviteter, og at det således er et stort problem at tilgjengeligheten til områdene forvitres. Friluftslivsbruken rapporteres til å være størst om vår og sommer, med topppunktet juni-september. Likevel er aktiviteten også stor i lavsesongen, mellom november og februar. Her er aktiviteten på hele 40 % av hva den er i høysesong. Rapportforfatterne mener at dette skyldes at de mest populære friluftsaktivitetene, som korte gåturer og lufteturer med hund, kan gjøres året rundt.
LES MER: TØI sin egen nyhetssak om rapporten: «Bit-for-bit-nedbyggingen» i strandsonen hindrer fri ferdsel - toi.no (publisert 7.5.2024)
Den vanligste friluftslivbruken av Oslofjorden er turgåing, soling, bading og grilling/piknik. De aller fleste turene er relativt korte og starter gjerne ved bolig eller egen hytte. De som bor nærmest strandsonen bruker områdene mest, og atkomsten til strandsonen skjer mest til fots eller med sykkel. Kollektivtransport benyttes i mindre grad, da mest i de tettest befolkede områdene (Indre Oslofjord).
De to delrapportene
Den omtalte hovedrapporten, Friluftslivbruk av Oslofjorden og strandsonen: Kartlegging av bruk, tilgjengelighet og konflikter, er en del av et større prosjekt ledet av de tre partnerne, der hovedrapporten henter mye tallgrunnlag og kunnskap fra de to delrapportene under.
Informasjonen om rapportene er hentet fra Miljødirektoratet
Forvaltning av tilgang til strandsonen og allemannsretten ved Oslofjorden
Rapporten analyserer hva som fremmer og hemmer friluftslivsbruk av strandsonen og fjorden.
Formålet med rapporten er å undersøke komplekse sammenhenger mellom sosioøkonomiske, politisk-administrative og organisatoriske forhold som bidrar til å fremme og hemme tilgang til og deltakelse i friluftsliv i strandsonen og på fjorden.
Rapporten analyserer også konflikter mellom grupper som deltar i friluftsliv, og mellom friluftsliv og andre brukergrupper.
Rapporten er utarbeidet av Norges Idrettshøgskole på oppdrag fra Miljødirektoratet.
Last ned: Forvaltning av tilgang til strandsonen og allemannsretten ved Oslofjorden – miljodirektoratet.no
PPGIS-undersøgelse af udendørs fritidsaktiviteter i Oslofjorden inkl. strandzonen
Rapporten oppsummerer undersøkelse om omfanget av ulike friluftslivsaktiviteter i, på og ved Oslofjorden.
Denne rapporten beskriver både hvilke aktiviteter som utøves, når på året de gjennomføres og hvor de foregår, enten det er på fjorden eller i strandsonen.
I tillegg presenteres faktorer som fremmer og hemmer friluftslivsbruken, samt problemer og konflikter og forholdet til andre brukere.
Rapporten er utarbeidet av Københavns Universitet i samarbeid med Transportøkonomisk Institutt og Norges Idrettshøyskole på oppdrag fra Miljødirektoratet.
Om Transportøkonomisk institutt
TØI er et nasjonalt senter for samferdselsforskning med ansvar for å drive og fremme forskning til nytte for norsk samfunns- og næringsliv. TØI skal også formidle informasjon om forskningsresultater og bidra til at forskningsresultatene blir nyttiggjort i samfunnet gjennom samarbeid med brukerne.
TØI ble opprettet i 1964, og ble en fristilt privat stiftelse i 1986. Instituttet mottar basisbevilgning fra Norges forskningsråd.
Informasjonen er hentet fra TØIs egne nettsider: Transportøkonomisk institutt – Om oss
Bygges ned bit for bit
Andelen av strandsonen i Oslofjorden som er tilgjengelig for allmenn ferdsel ligger på omtrent 40 %, herunder omtrent 30 % i Indre Oslofjord. De resterende 60 % er brukt og regulert til andre formål, som bygninger, boliger, dyrket mark, veier, jernbane, kaianlegg, båthavner, hytter og campingplasser.
Dette skjer til tross for at Norge helt siden 1965 har hatt et restriktivt lovverk knyttet til omregulering av det såkalte 100-metersbeltet. Lovverket har hatt som formål om å sikre allmenn ferdsel i standsona, der loven stadfester et generelt byggeforbud de siste 100 meterne ned mot vannkanten. Likevel bygges strandsona ned, bit for bit.
Grunnen er at det stadig gis dispensasjoner fra det generelle byggeforbudet, noe som kan sies å ha ført til en liberal praktisering av loven. Det er kommunene som gir denne dispensasjonen, og rapporten peker på at det nå ser ut til at dispensasjon er hovedregelen, snarere enn unntaket.
Rapporten avdekker videre at det i dag er knapphet på tilgjengelige og attraktive utmarksområder i strandsonen, særlig i Indre Oslofjord og tett på byer og tettsteder. En rekke parter arbeider i dag med å åpne opp utilgjengelige områder, slik at disse igjen blir allment tilgjengelige.
Faktaboks: Utmark, innmark og 100-metersbeltet i Norge
Innmark:
- Definisjon: Arealer som er klart utnyttet til jordbruk, hagebruk, fruktdyrking, skogbruk eller liknende og gårdsrom og tilhørende bostedsområder nærmest husene.
- Bruksrettigheter: Ferdsel her er ikke tillatt uten eierens tillatelse, bortsett fra på vei eller sti som allmennheten har rett til å bruke eller i forbindelse med gjennomføring av alminnelig ferdsel til sjøs eller vassdrag.
Utmark:
- Definisjon: Områder som ikke er innmark. Disse områdene er ofte mindre bearbeidet av mennesker og inkluderer skoger, fjell, myrer, og uproduktive arealer.
- Bruksrettigheter: Allemannsretten gir alle rett til fri ferdsel i utmark, under forutsetning av at det ikke skjer skade eller unødig forstyrrelse. Dette inkluderer retten til å gå, sykle og ri på stier og veier, samt rett til å oppholde seg midlertidig, telte og plukke bær, sopp og villblomster.
100-metersbeltet:
- Definisjon: Et beskyttelsesbelte langs sjøen og vassdrag, definert som en 100 meter bred sone fra strandlinjen hvor det generelt er et byggeforbud for å bevare tilgjengeligheten og kvaliteten på strandsonene for allmenn bruk.
- Reguleringer: Innenfor dette beltet er det strenge restriksjoner mot utbygging for å beskytte landskapet og sikre allmennhetens tilgang. Kommuner kan gi dispensasjoner fra byggeforbudet, noe som har vært kontroversielt og variert i praksis.
Kilder:
Friluftsloven
Stortinget (1957). Lov om friluftslivet (Friluftsloven). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1957-06-28-16
Plan- og bygningsloven
Stortinget (2008). Lov om planlegging og byggesaksbehandling (Plan- og bygningsloven). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2008-06-27-71
Allemannsretten
Miljødirektoratet (2020). Allemannsretten. Hentet fra https://www.miljodirektoratet.no/ansvarsomrader/friluftsliv/allemannsretten/
100-metersbeltet
Miljødirektoratet (2023). Strandsonen - Bygging og allemannsrett. Hentet fra https://www.miljodirektoratet.no/ansvarsomrader/friluftsliv/allemannsretten/strandsonen-bygging-og-allemannsrett/
Innsatsen de ulike partene legger ned, medvirker til at vi i dag ser en merkbar endring i tilgjengeligheten, der observasjoner viser at selv små tiltak skaper betydelige ringvirkninger. Det kan være så lite som at gjerder fjernes, og bryggeanlegg rives. Målet er at man nå, bit for bit, skal tilbakeføre områdene til allmenn bruk.
Det bør i denne sammenheng nevnes at selv "allmenne" formål kan presse på arealet. Rapporten løfter fram at omfanget av badstuer, kajakkbrygger og utekaféer, samt nye fjord- og sentrumsnære boligområder, også bidrar til at areal avsatt til åpent tilgjengelige «allmenninger», kan oppfattes å være private.
Hovedfunnene fra rapporten
- 67,3 % av befolkningen deltar i friluftsaktiviteter på land, og 52,7 % på fjorden.
- Kun 40 % av strandsonen rundt Oslofjorden er tilgjengelig for allmenn ferdsel.
- Indre Oslofjord, som er tettere befolket og nærmere urbane sentre, viser lavere tilgjengelighet (ca. 30 %) sammenlignet med ytterligere områder.
- Tiltak fra kommuner, interkommunale friluftsråd og frivillige organisasjoner fokuserer på å utvide og oppgradere utmarksarealene for å fremme allmennhetens tilgang og bruk av allemannsretten.
- Største barrierer for friluftsliv inkluderer tilgjengelighetsproblemer og miljøbekymringer.
- Det er mulig å stoppe videre nedbygging og privatisering av strandsonene hvis det er politisk vilje og effektiv forvaltning.
Konklusjon
Rapporten understreker betydningen av å bevare Oslofjorden og strandsonene for offentlig bruk og viser klart behovet for politisk vilje og forvaltningsinnsats for å motvirke privat overtakelse og miljøskader. Den peker på nødvendigheten av å støtte nasjonale mål og overholde gjeldende lover for å sikre allmennhetens tilgang til disse verdifulle rekreasjonsområdene.
